Hadde jeg vært på kontoret den dagen, ville døden ha kommet.

Roar Snedkerud fikk sitt kontor bombardert av glasskår 22. juli 2011. Selv var han tilfeldigvis på ferie. Her gir han et sterkt bilde av sine opplevelser i perioden 2011-12:

I dag er det seks år siden bomben slo innover regjeringskvartalet, og ungdommene på Utøya ble skutt en etter en. Jeg var på Hvasser, heldigvis. Det regnet bøtter og spann. Utover ettermiddagen kom de tragiske meldingene på alle mediakanaler og vi fikk gradvis mer og mer forståelsen av den store tragedien. Tankene går nå som da, først og fremst til de etterlatte.

Gode arbeidskolleger i regjeringskvartalet døde uten grunn. De hadde ikke tatt ferie, noen var bare minutter unna denne triste fredagen. De var altså på galt sted til feil tidspunkt. Ungdommene på Utøya var i gang med sine aktiviteter og det var politisk skole, men sikkert også mye moro, slik som det er når mange ungdommer møtes. Så skulle altså en forskrudd mann sette i gang dødens helvete.  

Jeg hadde ferie, men ante etterhvert at min arbeidsplass i den gamle regjeringsbygningen hadde blitt sterkt ødelagt av bomben. Det var lett å se fra de bilder som kom etter hvert. Særlig bilder fra Grubbegata. Det var heller ikke vanskelig å skjønne, at tilfeldighetene gjorde at jeg var på rett plass den fredagen. Jeg ble kvalm av bildene. Tanken kommer stadig tilbake om at dette kunne jeg vært mitt oppe i. 

Det var tungt å gjennomføre resten av ferien. I dagene etter den helvetes fredagen gjennomlevde vi stadig hendelsene. Gjerningsmannen ble funnet og buret inn. Rettsstaten skulle i gang med sine prosesser. Gjerningsmannen fikk komme med sine argumenter og begrunnelser. Familieforholdene ble gjennomanalysert og var mannen gal eller tilregnelig?

For meg gjenstod det å dra tilbake til regjeringskvartalet som jeg kjenner så godt. Ferien var over, men jeg var ikke i stand til å gå på jobben. Sammen med legen ble vi enige om 14 dagers prøveperiode. Så skulle vi se om tilstanden var bedre, eller om ytterligere tiltak måtte gjøres. Jeg var takknemlig for dette, jeg visste jeg ikke var i stand til å gjøre et godt stykke arbeide. Det ville bli vanskelig å møte de ødeleggelser som jeg skjønte mitt kontor hadde fått.  

Etter omlag en uke kom det en telefon som skulle forandre en del av mitt liv. Statsråden ringte meg og spurte hvordan det sto til. Jeg forklarte dette så godt det lot seg gjøre. Han forsto godt, men sa samtidig at han trengte alle på jobb i en vanskelig tid. Han mente også at dette kunne være god terapi. Sigbjørn Johnsen er en mann med usedvanlig gode personlige egenskaper. Dette var omsorg som varmet og betydde svært mye for meg. Jeg var ikke alene.

Selvfølgelig måtte jeg tilbake på jobb. Det var ett tøft møte en mandag i august. Jeg så jo med en gang at her hadde helvete vært på besøk. Selvfølgelig var det kaotiske forhold, men samtidig var det satt opp midlertidige systemer. Min avdelingssjef spurte om jeg hadde lyst til å se arbeidsplassen min. Ja kom det raskt, selv om jeg visste at dette ville bli svært tøft. Vi gikk med hjelm på hodet, beskyttelseshansker og sko, gjennom vrakrester og glasskår. Da jeg så kontoret for første gang, fikk jeg svært sterke følelser. Min antakelse om at dette kunne ha vært dødens rom, var korrekt. Glassbiter både fra vindu, men også fra kantina i tilknytning til høyblokka, var over alt. Glassbiter sto fastboret i vegg og dørkarm på motsatt vegg av vinduet. Hadde jeg vært på kontoret den dagen ville døden ha kommet.

Det var veldig sterkt. Tankene ble mange, men en kom gjentakende tilbake. Du må ta tilbake arbeidsplassen din, det er den eneste terapien som duger. Det skulle gå mange måneder før jeg var tilbake på kontoret. Samtidig, når det skjedde, var det en deilig følelse, og også å få ansvar for å forberede departementet på kommende 200 årsjubileum i 2014 og delta i redaksjonarbeidet med å skrive historiebok. Arbeidsplassen ble tatt tilbake, og jeg var ikke alene.

Byggearbeidene for det nye regjeringskvartalet vil starte etter at jeg har blitt pensjonist, og forslag til arkitektløsningene fikk vi se nå i vår. Dette var satt opp i tilknytning til 22. juli markeringen i et sidebygg til høyblokka. Jeg gikk inn for å se denne. Igjen ble følelsene meget sterke og kvalmen kom fort. Det var nesten umulig samtidig å tenke at gjerningsmannen hadde krevd bedre soningsforhold. Rettsstaten sa sitt om dette. Jeg gikk ut av denne markeringen og tenkte at her kommer ikke jeg til å sette mine bein mer, det blir for tøft. Markeringen var usminket, og derfor ikke for de som fortsatt trenger å bearbeide sin tanker og følelser. For meg ble terapien å gå tilbake til kontoret for å gjøre ferdig en ny arbeidsdag. 

Min kjære samboende Anki var enestående gjennom alle prosesser etter 22. juli. Vi var enige om alle de tiltak som var nødvendig for å komme på rett kjøl. Sykeperiode, møte med regjeringskvartalet, partibytte og det å ta kontroll over kontoret igjen. Vi gikk sammen til regjeringskvartalet og til domkirken hvor blomster og lys gjorde et uutslettelig inntrykk. Vi gikk sammen gjennom alt. Vi tok bilder og leste lapper fra medmennesker som brydde seg. En hadde lagt igjen Liverpoolskjerfet med teksten "You never walk alone". Det var sterkt, men det varmet også veldig, så mange som viste så sterk omsorg.

Når kalenderen nok en gang viser 22. juli kommer minnene tilbake. Det heter seg at tiden leger alle sår. Dette vil ta tid for meg og mange flere. Minnene og bildene er voldsomme. Det er vanskelig å sammenligne dette med andre begivenheter, men hendelser både fra Paris og London skremmer. Terror må bekjempes med samfunnets makt -og rettsvirkemidler. Det som er bygd opp over flere hundre år, må ikke ødelegges av terror. Vi må stå sammen for å vokte en samfunnsstruktur basert på frihet, likhet og brorskap. Middelalderske systemer og strukturer må ikke få anledning til å rive ned dette. Vi må sammen ta vare på livsverket til de kvinner og menn som har kjempet fram det samfunnsliv vi i dag er en del av. 

Roar var tilbake i jobb etter 14 dager, og er i dag også aktiv politiker i Bærum Arbeiderparti.